Paris-Roubaix – en dag i paradiset | Gino

Paris-Roubaix – en dag i paradiset

BRØDRENE: Gino og Geo Van Oudenhove har tatt plass i veikanten i påvente av at rytterne skal passere under årets Flandern rundt.

Løpet er også kjent som en dag i helvete. Det er mange som tror at betegnelsen kommer fra beskrivelsen ryttere gir av løpet og om opplevelsen av å kjøre en dag på knalldårlige veier, i masse støv når det er fint vær, eller i regn, når veiene er glatte og livsfarlige. Sannheten er at betegnelsen eller navnet kommer fra en fransk journalist. Vi skriver 1919, året etter slutten på første verdenskrig. Nord-Frankrike er flatbombet og ikke ett eneste hus, kirke eller annen bygning er komplett, men skutt i stykker under krigen. Men løp blir det og man kan forestille seg hvordan det så ut – nemlig et løp i helvete.

Men nok om det. Først vil jeg si: Sorry Gabba, Alexander, Thor, Kurt-Asle og alle andre som slet seg som moderne ryttere over antikke veier. For meg var nemlig søndag 9.april 2011 en dag i paradiset. Dagen etter at vi kjørte med laget under U23-versjonen av Flandern rundt, reiste jeg opp til Nord-Frankrike for å se på Paris-Roubaix. Jarle Fredagsvik, redaktør i procycling.no, hadde spurt meg for lenge siden om jeg kunne «guide» han gjennom Flandern rundt og Paris-Roubaix. Med det travle programmet vi har selv, tvilte jeg litt. Men jo nærmere vi kom klassikersesongen, jo mer blod på tann fikk jeg. «Ok», sa jeg. «På én betingelse: Akkreditering for bilen og oss to må være ordnet.»

FIKK SUMMET SEG: Johan Van Summeren lå godt plassert ved utgangen av Arenbergskogen. Til slutt gikk han fram og vant årets Paris-Roubaix.

Og så stå jeg foran hotellet til Jarle, tidlig søndag morgen. Også Frode og Tania, to store norske sykkelsupportere og gode venner, hang seg på. Det første han viste meg var klistermerkene for bilen og presseakkreditering for bilen. «Wow!», sa jeg. «Nå kan vi se dem mange ganger.» «Hvor mange ganger?» spurte Jarle. «Så mange vi orker», smilte jeg. En rask telefon til broren min (mekaniker i HTC-Highroad) og løpsradioen var stilt på frekvensen til løpet. Samtidig fikk jeg vite at han skulle kjøre bil nummer 2 til HTC. Det er nemlig sånn at hvert lag, setter opp en bil som er prikklik følgebilen i løpet. Det vil si: Samme utstyr, samme sykler, TV, løpsradio, flasker etc. Når det skjer noe med første bilen (punktering, motorstopp e.l.), tar de i bruk bil nummer 2 med en gang, eller så rask som mulig. Sammen med tre andre biler fordeles de forskjellige brosteinpartiene slik at de skal kunne gi rytterne så mye service som mulig.

For Gabriel har det vært en dag i helvete, for meg, og mitt følge, en dag i paradiset.

Vi avtaler å møte ham i Troisvilles, eller brosteinparti nummer 27. Det er dagens første brosteinsparti. Etter 1 time og 30 minutters kjøring er vi der. Det er halvannen time igjen før ryttere kommer, men allerede fra lang avstand ser vi ingangen av brosteinveien. Bilene til tilskuere står parkert i lange rekker og veien er stengt for trafikk. Eller: For vanlig trafikk. Vi har nemlig akkreditering og politiet vinker oss vennlig inn på brosteinsveien. Det er ingen ryttere å se ennå, men å kjøre der gjennom folkemassen, over brosteinene, får blodet til å bruse og hjertet til å banke fortere. Vi er i Paris-Roubaix! Og det er bare begynnelsen.

Litt senere kommer de første servicebilene, inklusiv den broren min kjører. Vi snakker litt og ser på syklene til blant annet Eisel, Cavendish og Goss. Vi hører Ralf Aldag (sportsdirektøren i HTC) kommunisere med ryttere og i en annen radio med støtteapparat. Broren min gir beskjed hvor han står. Plutselig ser vi på lang avstand en stor støvsky komme nærmere. De kommer! I stor fart ankommer de første bilene, feltet og servicebiler. Sekunder etter løper alle servicefolkene til bilene sine og haster seg til neste brosteinpartiet de har på listen. Og vi er med, fra her av er vi ikke lenger bare supportere eller tilskuere. Med kartet på fanget, GPS’n på og full info på løpsradio, er vi med i løpet. På null og niks har vi blitt en del av «feltet». Vi cruiser over landeveien og gjennom landsbygder. Vi rekker neste brosteinparti 10 minutter før ryttere. Vi kommer oss inn, stiller oss i veikanten og heier på dem vi kjenner. Jeg ser Hushovd, Cancellara, Flecha på nært hold utkjempe fighten dem i mellom, før vi beveger oss mot neste parti. Vi krysser veien, med full hjelp av politiet mellom tetgruppen og feltet for å komme oss til Arenbergskogen noen minutter før feltet. Rett etter åpner politiet sperringen for oss så vi kommer oss forbi på vei til neste, vi henter til og med inn ryttere som datt av. Og sånn går det videre hele dagen.

Vi ser Gabba kjøre ett fantastisk løp, han er med helt der fremme, dypt inn i finalen. Fra brosteinparti 8, kjører vi inn til velodromen. Jeg hadde nesten glemt at journalister faktisk må jobbe på sånne dager og følger de siste 2 milene på storskjerm. Van Summeren redder vårsesongen til Garmin. «Fy faen, for et løp!» sier jeg til Gabba 2 minutter etter han krysset målstreken. Når han svarer, skjønner jeg nesten ikke hva han sier. Han snakker som om han er skikkelig forkjølet. Han ser ut som noen man må stå og slipe med en slipemaskin i mange timer. For han har det vært en dag i helvete, for meg, og mitt følge, en dag i paradiset.

Gino

GINO OG EDVALD: På grunn av ribbeinsbrudd fikk Edvald Boasson Hagen ikke kjørt årets Paris-Roubaix. Her er han i samtale med Gino Van Oudenhove på torget i Brugge. Anledningen er selvsagt starten av Flandern rundt.

« Previous post

Skriv en kommentar