Med hjertet i Flandern | Gino

Med hjertet i Flandern


1972: Den 16. mars ser jeg dagens lys på en fødeavdeling i den lille
Øst-Flamske byen Ninove. Stedet Ninove er en “provinciestad”. “Provincie” er
et slags fylke det er ni av i Belgia. Øst-Flandern er et av dem. Rundt
kommunen Ninove ligger et titall bygder, Denderwindeke er den jeg vokser opp
i. Moren min melder at det er 20 grader den dagen og det er ett par dager
til Milan-San Remo, la Primavera eller “våren” om du vil, på italiensk.

1973: Ankomsten til Flandern rundt har blitt lagt til forskjellige
steder i Øst-Flandern. Dette året blir det bestemt at målgang skal være i
Meerbeke, nabobygda til Denderwindeke. Noe som gjør at jeg vokser opp med
Flandern rundt som nabo og årets begivenhet i en familie full av
sykkeltradisjoner. Eric Leman vinner i 73.

1980: Jeg har blitt åtte år og det viser seg at jeg har vært
interessert i sykkel nesten siden fødselen. Moren min forteller om de
gangene jeg gråt og hun la meg under radioen hvor Tour de France ble overfør
direkte. Da sluttet jeg også å gråte. Jeg husker Flandern rundt i 1980 som
om det var i går:

Francesco (Checco) Moser var italiensk mester og jeg elsket den italienske
mesterskapstrøya i rødt, hvitt og grønt (uten reklame på!), Jan Raes, en av
mine favorittryttere, kjørte i verdensmestertrøyen. Sammen har de dominert
rittet og er i brudd i finalen. En rytter makter å følge dem…så vidt.
Michel Pollentier er belgier og del av det erkebelgiske laget Flandria, med
andre klassiske mestere på laget som Freddy Maertens og Marc De Meyer. På
Muur av Geraardsbergen og Bosberg er det så vidt han kom seg over med Moser
og Raes. Han jobber ikke i bruddet, eller gjør i hvert fall lite av det. De
to mesterne ser det og tror at Pollentier er sliten og ferdig. De er bare
interessert i seg selv og i prestisjen ved at den ene mesteren skal slå den
andre. I virkeligheten er Pollentier en slu jævel og spiller komedie hele
tiden. Han sparer seg og gjør faktisk en bra jobb taktisk som hjelperytter
for Maertens.

Hele familien min sitter samlet foran TV-en. Det eneste unntaket er de 25
minuttene vi bruker for å gjennomføre vårt faste ritual: Når rytterne
ankommer Muur, reiser vi oss i stua. Ved passering Bosberg står vi i døra,
mens blikket fortsatt er festet på skjermen. Kilometeren etter Bosberg
spurter vi til bilen for å kjøre to kilometer. Der skal vi se dem live. De
første motorsyklene ankommer, helikoptrene svever og durer over oss. Flere
motorsykler og pressefolk ankommer. Vi står i sentrum av Denderwindeke –
fire kilometer fra målstreken, og det går litt oppover. Hele bygda er der
ute. Jeg holder faren min i hånda, og DER kommer dem: Raes først, Moser på
hjulet og en (slik det ser ut) helsikes sliten Pollentier. Jeg roper “Allez
Moser!” (heia Moser) og blir dratt mot bilen i stor fart. Vi haster hjem
igjen! Vi sitter ikke lenger i sofaen, vi sitter på knærne foran TV-en. E;n
kilometer igjen, Moser og Raes har støtet på hverandre mange ganger,
Pollentier bare “cruiser” med, til han plutselig slår til…en gang…bare
en gang…Moser ser på Raes, ingen reaksjon. Pollentier vinner… En dags
adrenalin strømmer sakte vekk.

1987: Maurice er 70 år gammel og min nabo. Han sykler minst 100
kilometer hver dag. Dette året starter Flandern rundt i Sint-Niklaas, en
liten by fire mil nord fra Ninove. Maurice tar med sine to barnebarn på 15
og 16 år, som er bestekompisene mine, med på sykkel til starten. Jeg får
også bli med. Vi sykler tidlig om morgenen nordover langs elven Dender. Vel
framme studerer vi både de flotte følgebilene og syklene, men vi ser på
syklistene som skriver seg inn. Etter starten sykler vi de fem milene til
Molenberg, den første bakken i Flandern rundt på den tiden. Ryttere har da
syklet 12 mil og har ytterligere 14 igjen til målgang. Det er fint vårvær og
vi sitter og spiser smørbrød med kald kaffe til i gresskanten. De passerer
oss på null komma niks, men du kunne “lukte” massasjen på beinene deres og
høre dem puste tungt opp den bratte brosteinsbakke. Deretter haster vi hjem
for å se de siste 20 kilometerne på TV. Vi begynner å sykle hjemover og mens
jeg synes at det gikk for tregt på veien dit, går det fort hjemover. I
virkeligheten har Maurice kjørt sitt samme tempo hele dagen. Han har
erfaring og gjør dette hver dag. Det eneste jeg tenker på er å komme meg
hjem. Jeg kjører finalen og prøver å holde hjulet, men jeg har ingenting
igjen å spise eller drikke. Bakke opp, bakke ned. Familien sitter hjemme å
se på TV når jeg kommer inn. To mil igjen – akkurat som Maurice hadde
planlagt. Jeg står over årets “hopp i bilen og heie”-delen. Jeg dupper av.
Jeg husker ikke engang hvem som vant. Jeg hadde tross alt kjørt mitt eget
Flandern rundt i dag…

1991: Dette året fikk jeg kjeft hjemme fordi jeg klipper av mine nye,
avlange sykkelbukser rett under kneet. Grunnen til det heter Edwig Van
Hooydonck. Allerede i 1989 hadde han vunnet Flandern Rundt som 21-åring. I
1991 gjør han det samme. Han kjører vekk fra tetgruppen på eksakt samme
plass på Bosberg. Sånn cirka 200 meter oppi brosteinsbakken står det en
lyktestolpe. HER støter han alt han makter. Så hardt at sykkelen hopper og
slår, og han kjører alene inn til mål. Det få vet er at Van Hooydonck bodde
hos sportsdirektøren sin, Hilaire Van Der Schueren den vinteren. Kun tre
kilometer unna Bosberg. Her har han i mange dager trent på en 12-13
kilometer lang runde opp den samme stigningen og brosteinsbakken. På den
tyngste treningsdagen opp til 18 ganger!! Og hver gang oppover bakken,
støter han – akkurat ved lyktestolpen og hele veien opp til toppen. I 1991
var det guffent og kaldt. I tillegg regnet det. Van Hooydonck var blant de
aller første som kjørte med en langbukse som ikke nådde lengre ned enn til
rett under knærne.

1998: Jeg har hatt kjæreste i ett par år nå. Hun har fått sin første
bil, en Opel Corsa. Vi spiser middag hos foreldrene mine og planlegger å se
på TV til de ankommer Bosberg, for så å hoppe i bilen å se dem passere rett
utenfor der søsteren hennes bor. Det er rundt fem kilometer unna målgangen.
Men rutinene fra “hopp i bilen” sitter dypt inne. Fem kilometer er ikke fire
kilometer, som vi har praktisert i mange år. Vi venter litt lenge og
ankommer krysset med 300 meter igjen til mål. Her skulle vi helst ha vært
før de første bilene kommer, men både motorsykler og biler suser allerede
forbi. Jeg kjenner han som stopper bilene. Jeg forklarer ham hvor vi skal,
han sier “OK, men skynd det for faen!” Jeg svinger den lille hvite “Corsa’n”
opp i løypa og gir full gass. Motorsykler med pressefolk suser forbi oss.
Dama mi skriker og dirigerer meg som gal. Når jeg ser i speilet skjønner jeg
hvorfor. 250 meter bak oss kommer Andrei Tchmil med motorsykler, biler,
kamerafolk og helikopter over seg. Heldigvis er det bare 300 meter og vi
svinger av og bråbremser for å heie på Tchmil. Han vinner og jeg har fått
min første store løpsfølelse i bilen. – Det her skal jeg drive med senere,
tenker jeg.

2008: Mye har skjedd. Jeg har ikke sett Flandern rundt siden 1998. Jeg
har flyttet til Norge og jobbet med sykkel i en del år nå. I 2007 kom jeg i
kontakt med Ole Christian Stoltenberg via Birger Hungerholdt. Via en
tilfeldighet kommenterer jeg ett par etapper av Tour de France det året. De
er positive og i 2008 spør de meg om å kommentere flere løp. Et av dem er
Flandern rundt… Jeg sitter i et studio i Oslo, men alle følelsene kommer
tilbake. Vi lever oss inn og jeg kjenner alle veier og bakker, forteller
anekdoter og vi har en bra sending. Vi får mange positive tilbakemeldinger.
Både dette året og i 2009 er det Stijn Devolder som vinner.

2010: Jeg takket nei til kommenteringen i år. Jeg har vært hjemmefra
siden 1. mars, men jeg reiser likevel ikke hjem til Norge. I stedet kommer
kona mi og barna mine ned til Belgia. Vi skal bo hos foreldrene mine,
fortsatt noen få kilometer unna Meerbeke. Vi skal feire påske her nede og
feire Flandern rundt. Jeg tar min kone Ingeborg med til starten i Brugge og
skal se dem et par ganger underveis, for så å se de siste to milene på TV.
Jeg er sikker på at faren min introduserer “hopp-i-bilen-og-heie” til sine
barnebarn. Tradisjonen fortsetter, generasjoner vokser opp med Flandern
rundt.

Etter 2010: Har sirkelen blitt sluttet når det gjelder Flandern rundt
og meg? Kanskje, kanskje ikke… Drømmer og ambisjoner ligger tett på
hverandre.

Epilog: (Vi er i 2016. Det er Påske. Faren min, sammen med barnebarn
(hvorav min sønn) og min kone med flere av familien står fire kilometer unna
målstreken. De heier. Jeg vinker kort når jeg kjører forbi. Bare kort, fordi
det er travelt i finalen, jeg må gi siste beskjed via intercom’en om vinden
på oppløpet og den skarpe svingen 1200 meter før målstreken. En nordmann fra
ett norsk lag er med i finalen av Flandern rundt. Jeg er sportsdirektør….)

Gino

Skriv en kommentar