Når sekundet skiller | Gino

Når sekundet skiller

Det er alltid litt spesielt å komme til slutten av mai. Det er da Joker
Bianchi skal vise hva de kan foran sine egne. Det blir ikke lenger korte
rapporter fra utlandet om hvordan vi har kjørt. Nå skal alle se det. Med
egne øyne.

Rogaland GP er forretten, Ringerike GP er definitivt hovedretten. “Det
er et løp som alle de andre” sier jeg til meg selv og ryttere. Men det er
det ikke. Jo nærmere vi kommer, jo mer spente blir vi. Både rytterne og meg
begynner å oppføre oss litt annerledes. Mer fokusert og mer motivert. Vi har
til tross snakket om dette løpet siden sesongstart nå og snakket om at vi
skal vise at Joker Bianchi fortsatt er Joker Bianchi.

Rogaland Grand Prix gir oss det siste løftet vi trenger for å kunne komme helt
til topps. Ok, vi vant ikke, men laget fungerte som aldri før. Ingen skader,
ingen sykdom og kommunikasjon og lagsamarbeid var helt på topp. Vi er ikke
bare klare for Ringerike Grand Prix, vi er klare for å vinne det! Det er
ingen som forventer det, og ingen som tror det. Men vi har 100 prosent tro.
Jeg føler det på meg, på ryttere og støtteapparat. Det skal gode folk til å
holde oss fra seier, uten at vi skriker det fra taket.

Aftenposten’s Espen Hansen er på Geilo og det blir mangfoldige
telefoner fra lokale medier og steder der ryttere kommer fra. Representanter
fra procycling.no og Tønsbergs Blad har “bestilt” plass i bilen. Direktøren
for Joker skal sitte i bilen på fredag. Joker Bianchi’s egen sjef Birger
Hungerholdt er på plass. Representanter fra Norges Cykleforbund følger nøye
med. Gabba, Lars Petter og Edvald har enten sendt melding eller ringt oss
for å høre om vi er klare. Og mange flere er spente for å se hvordan det
skal utvikle seg for oss. “Et helt vanlig løp”, lyger jeg til meg selv..

Trekningen til servicekø foran første etappe starter bra. Vi trekker nummer
fem. “Vi skal ikke lengre ned enn det”, tenker jeg.

1. etappe: I løpet av dag e;n får vi bekreftet hva vi
tenkte. Joker Bianchi er med der de skal, kontrollerer løpet, setter preg på
det og viser at vi er å regne med resten av uka. Christer blir nummer to,
Vegard Robinson Bugge nummer fem. 110 prosent laginnsats fra første etappe
gir resultater. Det første jeg sier til Christer, som fikk luke til feltet
med ett sekund: “Det sekundet kan bli avgjørende”. Han nikker. Ringerikes
Blad spør meg om vi ikke heller hadde vunnet etappen. “Nei”, sier jeg. “Vi
er ikke her for å vinne 1. etappe, vi er her for å vinne Ringerike Grand
Prix.” Etterpå håper jeg at det ikke blir sett på som hovent. Men jeg mente
det der og da, samtidig som vi ikke ville la seieren ligge om vi kunne ha
tatt den. Omstendighetene gjorde det likevel til et perfekt utgangspunkt for
oss.

2. etappe: Vi stresser ikke. Fokuset ligger på de to siste dager. Vi
skal skal komme til lørdag med flere kort å spille på. Svenskene får en
“gratisdag” De får en mann med i brudd og slipper å jobbe. Vi bare tenker på
oss selv og målsetningen vi har. Derfor tar vi initiativ og starter
kjøringen i feltet. Heldigvis er det mange gode lag med i år, som tenker det
samme og skjønner gamet. Jayco Skins, Rabobank og Designa hjelper til. Vi
kommer oss greit gjennom etappen, brukte lite krefter og får i tillegg en
bra dagsplassering.

3. etappe: De beste lagene har skjønt at svenskene skal jobbe i dag.
Ingen av dem lar en svenske gå med i brudd. Bruddforsøkene følger hverandre
tett i fire mil, men har ingen sjangs hver gang en svenske prøver å komme
seg med. Det roer seg og en Raleigh-rytter fra England får gå i brudd.
Svenskene jobber. I Finalen har vi planlagt å isolere ledertrøyen. Mange
andre lag har tenkt det samme. Han blir isolert etter en tøff finale, men
overlever. Insidere vet at det er hans siste dag i ledertrøyen…

Les også: Med
hjertet i Flandern

4. etappe: Dagen har kommet. I dag skal det skje. Svenskene tar rask
kontroll over feltet, men ingen andre har tenkt at situasjonen skal holde
lenge. Det blir en tøff etappe med mange stigninger. På et tidspunkt kjører
Christer Rake, sammen med en østerriker seg opp til Berg fra Sparebanken
Vest. Det er fem mil igjen. “Faen”, tenker jeg. “Det er litt tidlig”. De tar
raskt et minutt på feltet. Så ser jeg at Designa jobber i feltet og det
begynner å dure i hodet: “De er så rutinerte at de ikke ta med 30 ryttere
som står i samme tid langt opp i finalen”. Det er ikke lenge til Salembakke.
“Firsanov kommer til å angripe”, slår det meg. Jeg tenker at 5-6 stykker av
de beste ryttere fra hvert favorittlag skal komme opp og løpet kan bli
kjørt. Perfekt for oss, ettersom Christer allerede er framme. Løpsradioen
roper: “Attack in the peleton, one rider”. “Firsanov”, tenker jeg. “Number
1, Firsanov”, bekrefter radioen. “Løpet er kjørt”, resonnerer jeg videre.
Favorittene må nå kjøre selv. Det er ingen hjelperyttere igjen, og mye
taktikk. Løpet er kjørt! Firsanov og Christer kjører et fantastisk løp, Berg
blir parkert i Knestang. Firsanov blir ikke kvitt Christer. De kjører begge
to for hva de er verdt. “Vi er ferd til å vinne Ringerike Grand Prix”, sier
jeg til mekanikeren. Vel vitende at Firsanov ikke takler Riper’n så godt og
at laget vårt hele uka har vist at vi skal vinne dette løpet. Christer
vinner etappen og tar ledertrøya.

Siste etappe: “Vi må ha full kontroll fra start og sørge for at
Christer ikke blir isolert til før de siste to runder. Vi må aldri få
panikk, ikke hoppe etter folk som støter, men holde oss samlet og cruise inn
bruddforsøk.” Det er beskjeden. Der er noe alle er enige om. Samtlige på
laget utfører oppgavene sine til punkt og prikke. Christer ordner det selv
de siste to rundene. Eller som han selv sier: “Det skulle bare mangle at jeg
måtte gjøre noe selv.”

Vi vant. Sekundet fra Geilo er avgjørende. Eller? Det som har vært avgjørende
er styrken, troen, innsatsen og taktiske disponeringer til alle og hvert
enkelt på laget. “Vi” er alle ryttere på laget, støtteapparat og alle som
gjør det mulig at Joker Bianchi er Joker Bianchi. For det var alle klar over
den junisøndagen på Hønefoss: Joker Bianchi er fortsatt Joker Bianchi.

Gino.

« Previous post

Skriv en kommentar