Gino

Øl, pommes frites og genever

FOLKEFEST: I Belgia elsker man øl, pommes frites og cyclocross. Sånn er det bare! (foto: Tim De Waele ©TDWSport.com)

Gino Van Oudenhoves blogg foran UCI Cyclocross World Championships:

Som 17-åring kjøpte jeg min første cross-sykkel, en Alan. Komplett aloy ramme fra Italia med gir bak. Den hadde også en beskjermet framskive uten framgir, så kjedet ikke kunne hoppe av. Girspaken var integrert i styret. Det høres ganske avansert ut, og kunne vært en beskrivelse av en sykkel kjøpt i dag. Men som du ser på bildet, er det ikke det. Cyclocross var ikke helt ”min gren”, men sykkelen ble skaffet for å kunne gjennomføre bra vintertrening, uten å måtte bruke min fine Eddy Merckx landeveissykkel til det. I Belgia i 1989 var terrengsykkel noe bare amerikanere brukte, så derfor ble det cross-sykkel.

Tro det eller ei, men faren min (Freddy Van Oudenhove, se bildet til venstre)  var, i tillegg til landeveissyklist, en habil sykkelcrosser. Det handlet om ”å spe på litt” om vinteren. Og siden vi snakker Belgia, kommer det ikke noe sykkel inn i bildet uten at man konkurrerer med den. Dermed ble det en del sykkelcross på meg også. Eller skal man si pseudo-sykkelcross. Det var nemlig sånn at det uoffisielt ble organisert cross i en stor park (ikke langt fra Geraardsbergen), hver søndagsmorgen.

Det var en lokal klubb som samlet alle områdes landeveissyklister, alt fra proff til junior (jeg var junior på den tiden) for en treningscross. Trening og trening, vil jeg si. Hver søndag sto vi med nummer på ryggen på startstreken akkurat om det skulle var verdenscup eller VM. Det var blodseriøst!

Det var en rask løype med lite hindringer og for meg som mentalt sett var fullverdig landeveisrytter, gikk det greit nok å motivere seg for å delta. Den motivasjonen forsvant på flekken når klubben bygde en ny løype. Denne gangen i en skog i kanten av Muur van Geraardsbergen. Det var bratt oppover og sinnssykt dype spor, utgjorde to-tredeler av løypa. I den første løypa var jeg giret på å være med det første inn i feltet, men her var motivasjonen så begrenset at jeg i tre påfølgende uker kom sist inn i skogen. Treneren og faren min var fortvilt. De sa jeg lot meg skremme av proffene og jeg ikke turte å komme inn først. “Vedde?”, sa jeg,”for 1000 Belgiske Franken at jeg kommer først inn i skogen, foran proffene og alle andre?”. Faren min lo og var med på veddemålet. Jeg kom ikke bare først inn i skogen, men lå hele 100 meter foran resten når vi, cirka 1 kilometer unna etter starten på asfalten, svingte inn i skogen. Jeg vant pengene. Det faren min ikke vet at jeg fortalte de andre ryttere om det, og de var med på å spille ett puss med faren min.

 

 

Trening og trening, vil jeg si. Hver søndag sto vi med nummer på ryggen på startstreken akkurat om det skulle var verdenscup eller VM. Det var blodseriøst!

Som sagt, sykkelcross, har ikke vært helt min greie, men da snakker vi om å være på sykkel selv. Som sykkelelsker er cyclocross nemlig en av favorittgrenene mine. Sammen med tusenvis av andre har jeg heiet på storheter som Thomas Frischknecht, Adri Van der Poel, Radomir Simunek, Daniele Pontini, Mario De Clercq og Erwin Vervecken i de største klassikere i cyclocross som Overijse, Diegem og Gavere.

Jeg har sett store kamper mellom de nevnte rytterne. Søndager var uten tvil på med gummistøvler, og når det begynte å lukte øl, pommes frites og genever blandet med lukten av massasjeolje, visste man at man nærmet seg løypen.

Det fikk en brå slutt når jeg flyttet til Norge. Allikevel var jeg, sammen med Thor Haraldsen og Kalas, en tur til VM i 2010 i det tsjekkiske Tabor, hvor hjemmefavoritten Zdenek Stybar vant sin første VM-tittel foran hjemmepublikum. For et leven og for et liv! De gode minnene fra Belgia kom tilbake og jeg ble nok en gang betatt av denne fantastiske grenen i sykkelsporten. Med på tur var Frode Stendahl fra Tønsberg Cykleklubb, og på en kveld i en bar i Tabor (etter mange øl) oppsto Tønsberg CX. Vi kom i gang samme år, med gjentagelse i 2011, hvor Lars Petter Nordhaug vant. Den 3. november organiserer vi igjen. Da enda større, enda bedre. Vi er ikke pionerer når det gjelder cyclocross i Norge, men kanskje er vi dem som klarer å skape litt av atmosfæren som følger med de internasjonale cyclocrossløpene.

Nå følger jeg med på nettet hver helg i løpet av vinteren. Jeg føler de siste års store ryttere og de nye generasjonene. Nys, Pauwels, Albert, Boom, Stybar og Chainel – med flere. Høydepunktet er helgens VM som i år avholdes i belgiske Koksijde. VM ble holdt der i 1994 også. Det er en vanskelig løype hvor man møter mye sand, noe som krever at man må være et teknisk under i storform for å vinne. Ingen belgiere glemmer mesterskapet for 18 år siden. Da Paul Hereygers fra Belgia vant foran nederlenderen Richard Groenendaal. Naturligvis var jeg til stede.

Når det begynte å lukte øl, pommes frites og genever blandet med lukten av massasjeolje, visste man at man nærmet seg løypen

Og mye tyder på søndagens konkurranse blir en ny høytidsdag. Nys, Pauwels, Albert, alle fra Belgia er favorittene, sammen med Stybar fra Tsjekkia og en del andre outsidere. Det er solgt 32.000 billetter for proffenes løp, så det blir også en høytidsdag for øl-, pommes frites- og geneverselgere. Jeg skal uten tvil følge med på nettet og muligens ta meg en dram for å komme i rett lune.

 

DEN STORE FORHÅNDSFAVORITTEN: Kevin Pauwels er en av tre belgiere som ligger godt an til å vinne årets VM i Cyclocross. Dersom ingen av dem makter det, vil Zdenek Stybar (t.v.) være et godt tips. (foto: Tim De Waele ©TDWSport.com)

Paris-Roubaix – en dag i paradiset

BRØDRENE: Gino og Geo Van Oudenhove har tatt plass i veikanten i påvente av at rytterne skal passere under årets Flandern rundt.

Løpet er også kjent som en dag i helvete. Det er mange som tror at betegnelsen kommer fra beskrivelsen ryttere gir av løpet og om opplevelsen av å kjøre en dag på knalldårlige veier, i masse støv når det er fint vær, eller i regn, når veiene er glatte og livsfarlige. Sannheten er at betegnelsen eller navnet kommer fra en fransk journalist. Vi skriver 1919, året etter slutten på første verdenskrig. Nord-Frankrike er flatbombet og ikke ett eneste hus, kirke eller annen bygning er komplett, men skutt i stykker under krigen. Men løp blir det og man kan forestille seg hvordan det så ut – nemlig et løp i helvete.

Men nok om det. Først vil jeg si: Sorry Gabba, Alexander, Thor, Kurt-Asle og alle andre som slet seg som moderne ryttere over antikke veier. For meg var nemlig søndag 9.april 2011 en dag i paradiset. Dagen etter at vi kjørte med laget under U23-versjonen av Flandern rundt, reiste jeg opp til Nord-Frankrike for å se på Paris-Roubaix. Jarle Fredagsvik, redaktør i procycling.no, hadde spurt meg for lenge siden om jeg kunne «guide» han gjennom Flandern rundt og Paris-Roubaix. Med det travle programmet vi har selv, tvilte jeg litt. Men jo nærmere vi kom klassikersesongen, jo mer blod på tann fikk jeg. «Ok», sa jeg. «På én betingelse: Akkreditering for bilen og oss to må være ordnet.»

FIKK SUMMET SEG: Johan Van Summeren lå godt plassert ved utgangen av Arenbergskogen. Til slutt gikk han fram og vant årets Paris-Roubaix.

Og så stå jeg foran hotellet til Jarle, tidlig søndag morgen. Også Frode og Tania, to store norske sykkelsupportere og gode venner, hang seg på. Det første han viste meg var klistermerkene for bilen og presseakkreditering for bilen. «Wow!», sa jeg. «Nå kan vi se dem mange ganger.» «Hvor mange ganger?» spurte Jarle. «Så mange vi orker», smilte jeg. En rask telefon til broren min (mekaniker i HTC-Highroad) og løpsradioen var stilt på frekvensen til løpet. Samtidig fikk jeg vite at han skulle kjøre bil nummer 2 til HTC. Det er nemlig sånn at hvert lag, setter opp en bil som er prikklik følgebilen i løpet. Det vil si: Samme utstyr, samme sykler, TV, løpsradio, flasker etc. Når det skjer noe med første bilen (punktering, motorstopp e.l.), tar de i bruk bil nummer 2 med en gang, eller så rask som mulig. Sammen med tre andre biler fordeles de forskjellige brosteinpartiene slik at de skal kunne gi rytterne så mye service som mulig.

For Gabriel har det vært en dag i helvete, for meg, og mitt følge, en dag i paradiset.

Vi avtaler å møte ham i Troisvilles, eller brosteinparti nummer 27. Det er dagens første brosteinsparti. Etter 1 time og 30 minutters kjøring er vi der. Det er halvannen time igjen før ryttere kommer, men allerede fra lang avstand ser vi ingangen av brosteinveien. Bilene til tilskuere står parkert i lange rekker og veien er stengt for trafikk. Eller: For vanlig trafikk. Vi har nemlig akkreditering og politiet vinker oss vennlig inn på brosteinsveien. Det er ingen ryttere å se ennå, men å kjøre der gjennom folkemassen, over brosteinene, får blodet til å bruse og hjertet til å banke fortere. Vi er i Paris-Roubaix! Og det er bare begynnelsen.

Litt senere kommer de første servicebilene, inklusiv den broren min kjører. Vi snakker litt og ser på syklene til blant annet Eisel, Cavendish og Goss. Vi hører Ralf Aldag (sportsdirektøren i HTC) kommunisere med ryttere og i en annen radio med støtteapparat. Broren min gir beskjed hvor han står. Plutselig ser vi på lang avstand en stor støvsky komme nærmere. De kommer! I stor fart ankommer de første bilene, feltet og servicebiler. Sekunder etter løper alle servicefolkene til bilene sine og haster seg til neste brosteinpartiet de har på listen. Og vi er med, fra her av er vi ikke lenger bare supportere eller tilskuere. Med kartet på fanget, GPS’n på og full info på løpsradio, er vi med i løpet. På null og niks har vi blitt en del av «feltet». Vi cruiser over landeveien og gjennom landsbygder. Vi rekker neste brosteinparti 10 minutter før ryttere. Vi kommer oss inn, stiller oss i veikanten og heier på dem vi kjenner. Jeg ser Hushovd, Cancellara, Flecha på nært hold utkjempe fighten dem i mellom, før vi beveger oss mot neste parti. Vi krysser veien, med full hjelp av politiet mellom tetgruppen og feltet for å komme oss til Arenbergskogen noen minutter før feltet. Rett etter åpner politiet sperringen for oss så vi kommer oss forbi på vei til neste, vi henter til og med inn ryttere som datt av. Og sånn går det videre hele dagen.

Vi ser Gabba kjøre ett fantastisk løp, han er med helt der fremme, dypt inn i finalen. Fra brosteinparti 8, kjører vi inn til velodromen. Jeg hadde nesten glemt at journalister faktisk må jobbe på sånne dager og følger de siste 2 milene på storskjerm. Van Summeren redder vårsesongen til Garmin. «Fy faen, for et løp!» sier jeg til Gabba 2 minutter etter han krysset målstreken. Når han svarer, skjønner jeg nesten ikke hva han sier. Han snakker som om han er skikkelig forkjølet. Han ser ut som noen man må stå og slipe med en slipemaskin i mange timer. For han har det vært en dag i helvete, for meg, og mitt følge, en dag i paradiset.

Gino

GINO OG EDVALD: På grunn av ribbeinsbrudd fikk Edvald Boasson Hagen ikke kjørt årets Paris-Roubaix. Her er han i samtale med Gino Van Oudenhove på torget i Brugge. Anledningen er selvsagt starten av Flandern rundt.

Radiosjakk – matt?

Sesongen har så vidt kommet i gang og diskusjonen om bruk av
radiokommunikasjon har skutt fart. Igjen. Det har vært protester i Mallorca
med utsatt start, i tillegg har ProTeam-lagene som deltok i Challenge
Mallorca sendt sine kapteiner i et møte for å diskutere videre aksjoner.

Paris-Nice skal visst bli neste aksjonssted. Ifølge ryktene har Andy
Schleck hatt en skikkelig krangel med Philippe Gilbert under andre etappe
der nede. Schleck beskylder Gilbert for å være lite samarbeidsvillig og for
å mangle samhørighet med de andre lagene. Jo, 17 lag vil ha bruk av radio.
Omega Pharma vil det Lotto ikke.

Hele saken er i ferd med å bli en prinsippsak mellom lagene og UCI/ASO,
samt lagene dem imellom. Ryttere føler seg nok en gang forbigått i en
avgjørelse som er tatt av UCI. De føler seg ikke hørt. Grunnen til bruk
eller ikke av radio forsvinner dessverre i bakgrunnen.

Ut ifra min posisjon som sportsdirektør, vil jeg helst at
radiokommunikasjon skal være tillatt. For meg er det en glimrende måte å
lære unge ryttere hvordan de skal sykle løp. Og jeg føler meg en del av
laget. Samtidig er sikkerhet nevnt i mange sammenhenger. Men det er mer.

Sykkel er en lagidrett. Sportsdirektøren er en del av laget. De er nødt
til å kommunisere med hverandre om taktikk, strategi, løyper, konkurrenter,
endring av taktikk og så videre. Akkurat som de gjør i andre lagidretter.
Hva om treneren i håndball eller fotball får forbud mot å snakke til sine
spillere under kampen. Hva om han ikke får time-out eller ikke kan
kommunisere med dem i pausen. Blir det ikke sånn at lag med dyktige trenere,
sportsdirektører og coacher bli satt tilbake? Det som kjennetegner de beste
lagene, om det dreier seg om håndball, fotball eller sykling, er at de har
meget gode ledere som er ut etter å ligge ett steg foran de andre.

Les også: Truer
med VM-boikott

De forbereder seg bedre, de har kunnskap og en intuisjon som blir
formidlet til laget deres og som gjør at kombinasjonen dyktig
sportsdirektør/dyktige rytter blir en suksessformel. Ikke alt kan
kommuniseres i forkant. Ikke i en fotballkamp som varer 90 minutter. Og
heller ikke heller i et løp på 5-6 timer…

Jeg elsker sykling som den er i dag. Med radio. Og jeg tror at mange
følger med sykkelsporten fordi det er en fascinerende idrett. Er det ikke
akkurat det lagspillet med taktikk, strategi, samarbeid over laggrenser,
kunnskap om fjell, brosteinsbakker og sidevind (for å nevne noe) som gjør at
det er så fascinerende? Radiokommunikasjon gjør også at ryttere ikke trenger
å holde seg til en lagtaktikk som ble avtalt på forhånd. Det skaper til og
med sjanser til ryttere som er i brudd, som ikke har lederrolle eller er
kaptein, til å vinne løp. Taktikken blir endret, bare laget vinner..

Eller skal vi tilbake til gamle dager? Hvor ett lag kjører helt og
holdent for e;n leder. Og han vinner alle løpene. Eddy Merckx, og Bernard
Hinault. Med flere. Enkel taktikk, lite spenning. Og lite å tenke ut selv.

Gino

Les også: Med
hjertet i Flandern

Når sekundet skiller

Det er alltid litt spesielt å komme til slutten av mai. Det er da Joker
Bianchi skal vise hva de kan foran sine egne. Det blir ikke lenger korte
rapporter fra utlandet om hvordan vi har kjørt. Nå skal alle se det. Med
egne øyne.

Rogaland GP er forretten, Ringerike GP er definitivt hovedretten. “Det
er et løp som alle de andre” sier jeg til meg selv og ryttere. Men det er
det ikke. Jo nærmere vi kommer, jo mer spente blir vi. Både rytterne og meg
begynner å oppføre oss litt annerledes. Mer fokusert og mer motivert. Vi har
til tross snakket om dette løpet siden sesongstart nå og snakket om at vi
skal vise at Joker Bianchi fortsatt er Joker Bianchi.

Rogaland Grand Prix gir oss det siste løftet vi trenger for å kunne komme helt
til topps. Ok, vi vant ikke, men laget fungerte som aldri før. Ingen skader,
ingen sykdom og kommunikasjon og lagsamarbeid var helt på topp. Vi er ikke
bare klare for Ringerike Grand Prix, vi er klare for å vinne det! Det er
ingen som forventer det, og ingen som tror det. Men vi har 100 prosent tro.
Jeg føler det på meg, på ryttere og støtteapparat. Det skal gode folk til å
holde oss fra seier, uten at vi skriker det fra taket.

Aftenposten’s Espen Hansen er på Geilo og det blir mangfoldige
telefoner fra lokale medier og steder der ryttere kommer fra. Representanter
fra procycling.no og Tønsbergs Blad har “bestilt” plass i bilen. Direktøren
for Joker skal sitte i bilen på fredag. Joker Bianchi’s egen sjef Birger
Hungerholdt er på plass. Representanter fra Norges Cykleforbund følger nøye
med. Gabba, Lars Petter og Edvald har enten sendt melding eller ringt oss
for å høre om vi er klare. Og mange flere er spente for å se hvordan det
skal utvikle seg for oss. “Et helt vanlig løp”, lyger jeg til meg selv..

Trekningen til servicekø foran første etappe starter bra. Vi trekker nummer
fem. “Vi skal ikke lengre ned enn det”, tenker jeg.

1. etappe: I løpet av dag e;n får vi bekreftet hva vi
tenkte. Joker Bianchi er med der de skal, kontrollerer løpet, setter preg på
det og viser at vi er å regne med resten av uka. Christer blir nummer to,
Vegard Robinson Bugge nummer fem. 110 prosent laginnsats fra første etappe
gir resultater. Det første jeg sier til Christer, som fikk luke til feltet
med ett sekund: “Det sekundet kan bli avgjørende”. Han nikker. Ringerikes
Blad spør meg om vi ikke heller hadde vunnet etappen. “Nei”, sier jeg. “Vi
er ikke her for å vinne 1. etappe, vi er her for å vinne Ringerike Grand
Prix.” Etterpå håper jeg at det ikke blir sett på som hovent. Men jeg mente
det der og da, samtidig som vi ikke ville la seieren ligge om vi kunne ha
tatt den. Omstendighetene gjorde det likevel til et perfekt utgangspunkt for
oss.

2. etappe: Vi stresser ikke. Fokuset ligger på de to siste dager. Vi
skal skal komme til lørdag med flere kort å spille på. Svenskene får en
“gratisdag” De får en mann med i brudd og slipper å jobbe. Vi bare tenker på
oss selv og målsetningen vi har. Derfor tar vi initiativ og starter
kjøringen i feltet. Heldigvis er det mange gode lag med i år, som tenker det
samme og skjønner gamet. Jayco Skins, Rabobank og Designa hjelper til. Vi
kommer oss greit gjennom etappen, brukte lite krefter og får i tillegg en
bra dagsplassering.

3. etappe: De beste lagene har skjønt at svenskene skal jobbe i dag.
Ingen av dem lar en svenske gå med i brudd. Bruddforsøkene følger hverandre
tett i fire mil, men har ingen sjangs hver gang en svenske prøver å komme
seg med. Det roer seg og en Raleigh-rytter fra England får gå i brudd.
Svenskene jobber. I Finalen har vi planlagt å isolere ledertrøyen. Mange
andre lag har tenkt det samme. Han blir isolert etter en tøff finale, men
overlever. Insidere vet at det er hans siste dag i ledertrøyen…

Les også: Med
hjertet i Flandern

4. etappe: Dagen har kommet. I dag skal det skje. Svenskene tar rask
kontroll over feltet, men ingen andre har tenkt at situasjonen skal holde
lenge. Det blir en tøff etappe med mange stigninger. På et tidspunkt kjører
Christer Rake, sammen med en østerriker seg opp til Berg fra Sparebanken
Vest. Det er fem mil igjen. “Faen”, tenker jeg. “Det er litt tidlig”. De tar
raskt et minutt på feltet. Så ser jeg at Designa jobber i feltet og det
begynner å dure i hodet: “De er så rutinerte at de ikke ta med 30 ryttere
som står i samme tid langt opp i finalen”. Det er ikke lenge til Salembakke.
“Firsanov kommer til å angripe”, slår det meg. Jeg tenker at 5-6 stykker av
de beste ryttere fra hvert favorittlag skal komme opp og løpet kan bli
kjørt. Perfekt for oss, ettersom Christer allerede er framme. Løpsradioen
roper: “Attack in the peleton, one rider”. “Firsanov”, tenker jeg. “Number
1, Firsanov”, bekrefter radioen. “Løpet er kjørt”, resonnerer jeg videre.
Favorittene må nå kjøre selv. Det er ingen hjelperyttere igjen, og mye
taktikk. Løpet er kjørt! Firsanov og Christer kjører et fantastisk løp, Berg
blir parkert i Knestang. Firsanov blir ikke kvitt Christer. De kjører begge
to for hva de er verdt. “Vi er ferd til å vinne Ringerike Grand Prix”, sier
jeg til mekanikeren. Vel vitende at Firsanov ikke takler Riper’n så godt og
at laget vårt hele uka har vist at vi skal vinne dette løpet. Christer
vinner etappen og tar ledertrøya.

Siste etappe: “Vi må ha full kontroll fra start og sørge for at
Christer ikke blir isolert til før de siste to runder. Vi må aldri få
panikk, ikke hoppe etter folk som støter, men holde oss samlet og cruise inn
bruddforsøk.” Det er beskjeden. Der er noe alle er enige om. Samtlige på
laget utfører oppgavene sine til punkt og prikke. Christer ordner det selv
de siste to rundene. Eller som han selv sier: “Det skulle bare mangle at jeg
måtte gjøre noe selv.”

Vi vant. Sekundet fra Geilo er avgjørende. Eller? Det som har vært avgjørende
er styrken, troen, innsatsen og taktiske disponeringer til alle og hvert
enkelt på laget. “Vi” er alle ryttere på laget, støtteapparat og alle som
gjør det mulig at Joker Bianchi er Joker Bianchi. For det var alle klar over
den junisøndagen på Hønefoss: Joker Bianchi er fortsatt Joker Bianchi.

Gino.

Med hjertet i Flandern


1972: Den 16. mars ser jeg dagens lys på en fødeavdeling i den lille
Øst-Flamske byen Ninove. Stedet Ninove er en “provinciestad”. “Provincie” er
et slags fylke det er ni av i Belgia. Øst-Flandern er et av dem. Rundt
kommunen Ninove ligger et titall bygder, Denderwindeke er den jeg vokser opp
i. Moren min melder at det er 20 grader den dagen og det er ett par dager
til Milan-San Remo, la Primavera eller “våren” om du vil, på italiensk.

1973: Ankomsten til Flandern rundt har blitt lagt til forskjellige
steder i Øst-Flandern. Dette året blir det bestemt at målgang skal være i
Meerbeke, nabobygda til Denderwindeke. Noe som gjør at jeg vokser opp med
Flandern rundt som nabo og årets begivenhet i en familie full av
sykkeltradisjoner. Eric Leman vinner i 73.

1980: Jeg har blitt åtte år og det viser seg at jeg har vært
interessert i sykkel nesten siden fødselen. Moren min forteller om de
gangene jeg gråt og hun la meg under radioen hvor Tour de France ble overfør
direkte. Da sluttet jeg også å gråte. Jeg husker Flandern rundt i 1980 som
om det var i går:

Francesco (Checco) Moser var italiensk mester og jeg elsket den italienske
mesterskapstrøya i rødt, hvitt og grønt (uten reklame på!), Jan Raes, en av
mine favorittryttere, kjørte i verdensmestertrøyen. Sammen har de dominert
rittet og er i brudd i finalen. En rytter makter å følge dem…så vidt.
Michel Pollentier er belgier og del av det erkebelgiske laget Flandria, med
andre klassiske mestere på laget som Freddy Maertens og Marc De Meyer. På
Muur av Geraardsbergen og Bosberg er det så vidt han kom seg over med Moser
og Raes. Han jobber ikke i bruddet, eller gjør i hvert fall lite av det. De
to mesterne ser det og tror at Pollentier er sliten og ferdig. De er bare
interessert i seg selv og i prestisjen ved at den ene mesteren skal slå den
andre. I virkeligheten er Pollentier en slu jævel og spiller komedie hele
tiden. Han sparer seg og gjør faktisk en bra jobb taktisk som hjelperytter
for Maertens.

Hele familien min sitter samlet foran TV-en. Det eneste unntaket er de 25
minuttene vi bruker for å gjennomføre vårt faste ritual: Når rytterne
ankommer Muur, reiser vi oss i stua. Ved passering Bosberg står vi i døra,
mens blikket fortsatt er festet på skjermen. Kilometeren etter Bosberg
spurter vi til bilen for å kjøre to kilometer. Der skal vi se dem live. De
første motorsyklene ankommer, helikoptrene svever og durer over oss. Flere
motorsykler og pressefolk ankommer. Vi står i sentrum av Denderwindeke –
fire kilometer fra målstreken, og det går litt oppover. Hele bygda er der
ute. Jeg holder faren min i hånda, og DER kommer dem: Raes først, Moser på
hjulet og en (slik det ser ut) helsikes sliten Pollentier. Jeg roper “Allez
Moser!” (heia Moser) og blir dratt mot bilen i stor fart. Vi haster hjem
igjen! Vi sitter ikke lenger i sofaen, vi sitter på knærne foran TV-en. E;n
kilometer igjen, Moser og Raes har støtet på hverandre mange ganger,
Pollentier bare “cruiser” med, til han plutselig slår til…en gang…bare
en gang…Moser ser på Raes, ingen reaksjon. Pollentier vinner… En dags
adrenalin strømmer sakte vekk.

1987: Maurice er 70 år gammel og min nabo. Han sykler minst 100
kilometer hver dag. Dette året starter Flandern rundt i Sint-Niklaas, en
liten by fire mil nord fra Ninove. Maurice tar med sine to barnebarn på 15
og 16 år, som er bestekompisene mine, med på sykkel til starten. Jeg får
også bli med. Vi sykler tidlig om morgenen nordover langs elven Dender. Vel
framme studerer vi både de flotte følgebilene og syklene, men vi ser på
syklistene som skriver seg inn. Etter starten sykler vi de fem milene til
Molenberg, den første bakken i Flandern rundt på den tiden. Ryttere har da
syklet 12 mil og har ytterligere 14 igjen til målgang. Det er fint vårvær og
vi sitter og spiser smørbrød med kald kaffe til i gresskanten. De passerer
oss på null komma niks, men du kunne “lukte” massasjen på beinene deres og
høre dem puste tungt opp den bratte brosteinsbakke. Deretter haster vi hjem
for å se de siste 20 kilometerne på TV. Vi begynner å sykle hjemover og mens
jeg synes at det gikk for tregt på veien dit, går det fort hjemover. I
virkeligheten har Maurice kjørt sitt samme tempo hele dagen. Han har
erfaring og gjør dette hver dag. Det eneste jeg tenker på er å komme meg
hjem. Jeg kjører finalen og prøver å holde hjulet, men jeg har ingenting
igjen å spise eller drikke. Bakke opp, bakke ned. Familien sitter hjemme å
se på TV når jeg kommer inn. To mil igjen – akkurat som Maurice hadde
planlagt. Jeg står over årets “hopp i bilen og heie”-delen. Jeg dupper av.
Jeg husker ikke engang hvem som vant. Jeg hadde tross alt kjørt mitt eget
Flandern rundt i dag…

1991: Dette året fikk jeg kjeft hjemme fordi jeg klipper av mine nye,
avlange sykkelbukser rett under kneet. Grunnen til det heter Edwig Van
Hooydonck. Allerede i 1989 hadde han vunnet Flandern Rundt som 21-åring. I
1991 gjør han det samme. Han kjører vekk fra tetgruppen på eksakt samme
plass på Bosberg. Sånn cirka 200 meter oppi brosteinsbakken står det en
lyktestolpe. HER støter han alt han makter. Så hardt at sykkelen hopper og
slår, og han kjører alene inn til mål. Det få vet er at Van Hooydonck bodde
hos sportsdirektøren sin, Hilaire Van Der Schueren den vinteren. Kun tre
kilometer unna Bosberg. Her har han i mange dager trent på en 12-13
kilometer lang runde opp den samme stigningen og brosteinsbakken. På den
tyngste treningsdagen opp til 18 ganger!! Og hver gang oppover bakken,
støter han – akkurat ved lyktestolpen og hele veien opp til toppen. I 1991
var det guffent og kaldt. I tillegg regnet det. Van Hooydonck var blant de
aller første som kjørte med en langbukse som ikke nådde lengre ned enn til
rett under knærne.

1998: Jeg har hatt kjæreste i ett par år nå. Hun har fått sin første
bil, en Opel Corsa. Vi spiser middag hos foreldrene mine og planlegger å se
på TV til de ankommer Bosberg, for så å hoppe i bilen å se dem passere rett
utenfor der søsteren hennes bor. Det er rundt fem kilometer unna målgangen.
Men rutinene fra “hopp i bilen” sitter dypt inne. Fem kilometer er ikke fire
kilometer, som vi har praktisert i mange år. Vi venter litt lenge og
ankommer krysset med 300 meter igjen til mål. Her skulle vi helst ha vært
før de første bilene kommer, men både motorsykler og biler suser allerede
forbi. Jeg kjenner han som stopper bilene. Jeg forklarer ham hvor vi skal,
han sier “OK, men skynd det for faen!” Jeg svinger den lille hvite “Corsa’n”
opp i løypa og gir full gass. Motorsykler med pressefolk suser forbi oss.
Dama mi skriker og dirigerer meg som gal. Når jeg ser i speilet skjønner jeg
hvorfor. 250 meter bak oss kommer Andrei Tchmil med motorsykler, biler,
kamerafolk og helikopter over seg. Heldigvis er det bare 300 meter og vi
svinger av og bråbremser for å heie på Tchmil. Han vinner og jeg har fått
min første store løpsfølelse i bilen. – Det her skal jeg drive med senere,
tenker jeg.

2008: Mye har skjedd. Jeg har ikke sett Flandern rundt siden 1998. Jeg
har flyttet til Norge og jobbet med sykkel i en del år nå. I 2007 kom jeg i
kontakt med Ole Christian Stoltenberg via Birger Hungerholdt. Via en
tilfeldighet kommenterer jeg ett par etapper av Tour de France det året. De
er positive og i 2008 spør de meg om å kommentere flere løp. Et av dem er
Flandern rundt… Jeg sitter i et studio i Oslo, men alle følelsene kommer
tilbake. Vi lever oss inn og jeg kjenner alle veier og bakker, forteller
anekdoter og vi har en bra sending. Vi får mange positive tilbakemeldinger.
Både dette året og i 2009 er det Stijn Devolder som vinner.

2010: Jeg takket nei til kommenteringen i år. Jeg har vært hjemmefra
siden 1. mars, men jeg reiser likevel ikke hjem til Norge. I stedet kommer
kona mi og barna mine ned til Belgia. Vi skal bo hos foreldrene mine,
fortsatt noen få kilometer unna Meerbeke. Vi skal feire påske her nede og
feire Flandern rundt. Jeg tar min kone Ingeborg med til starten i Brugge og
skal se dem et par ganger underveis, for så å se de siste to milene på TV.
Jeg er sikker på at faren min introduserer “hopp-i-bilen-og-heie” til sine
barnebarn. Tradisjonen fortsetter, generasjoner vokser opp med Flandern
rundt.

Etter 2010: Har sirkelen blitt sluttet når det gjelder Flandern rundt
og meg? Kanskje, kanskje ikke… Drømmer og ambisjoner ligger tett på
hverandre.

Epilog: (Vi er i 2016. Det er Påske. Faren min, sammen med barnebarn
(hvorav min sønn) og min kone med flere av familien står fire kilometer unna
målstreken. De heier. Jeg vinker kort når jeg kjører forbi. Bare kort, fordi
det er travelt i finalen, jeg må gi siste beskjed via intercom’en om vinden
på oppløpet og den skarpe svingen 1200 meter før målstreken. En nordmann fra
ett norsk lag er med i finalen av Flandern rundt. Jeg er sportsdirektør….)

Gino